Årgang 25. Uke 21, mandag 20. mai 2024/2567
En vanlig tirsdag i Ottos forunderlige Thailand
The Viking

Mine damer og herrer.
Nei, dere vil ikke tro hvor travelt det har vært her i det siste!

Forretningsdamene Gai og Bom dro på sin vanlige utflukt til Rayong for å gjøre innkjøp av mer frukt for salg mellom kl. 03:00 og 11:00 i Pattaya som tidligere beskrevet.

Selv holdt jeg meg hjemme denne natten og regnet med at damene ville ankomme med nok en suksessfull handel bak seg.

Så ringer Gai og forteller "vi har hatt accident"!
Det er nesten den verste beskjed å få, det koster vanligvis penger.

Gai, som er en meget habil sjåfør så lenge bilen er i bevegelse er litt hastig og lastig når bildøren skal åpnes og lukkes, særlig åpnes.

Denne lille svakhet ble denne gang konfrontert med en annen fører som hadde sin egen svakhet, nemlig hurtigkjøring i tett trafikk.

Til sammen utgjorde disse to svakhetene fysisk kontakt mellom kjøretøyene. Resultatet var brukket sidespeil, sidevindu og noe skade på døren. Alt dette rammet bilen til hurtigkjøreren. Vår bil fikk helt ubetydelige skader og jeg takket Buddha for denne delvis gledelige telefonbeskjeden.

De to førerne utvekslet oppfattninger om skyld og hurtigkjøreren krevde på stedet minst 10000,- baht hvilket motparten fant direkte urimelig og helt uakseptabelt.

Dermed bar det av gårde i felleskap til Politihuset.

På politihuset trekker man visst kølapp slik jeg har forstått det. Etter en del venting kommer man inn til politimannen som først må dempe gemyttene, avkreve personalia, har førerne kjørelisens (slett ingen selvfølge her) avklare hendelsesforløpet og til slutt i sin visdom fordele skyld. Resultatet var delt skyld og 4500,- baht måtte hver fører innestå for selv.

Oj, 4500,- baht utgjorde jo mer enn to salgsperioders fortjeneste på fruktmarkedet, så stemningen var noe trykket når damene kom hjem, det må sies.

Vi skal til et fjell ca. en halvtime herfra for å mate apekatter!

Utover ettermiddagen steg damenes humør og alle tidligere fortredeligheter i trafikken kom på avstand. Nå gjaldt det å se fremover mot nye utfordringer.


The Viking
Nå er dagens meget kjedelige hendelse i trafikken lagt bak en og nye opplevelser står for tur. Gai til høyre i bildet. Nå er det doktor dyregod genet som gjelder. Her utgått på dato: bananer og Jackfruit. Apekatter here we come!

Et lite overskuddslager av bananer og en annen frukt som visst heter Jackfruit hadde nå antatt en lite kundevennlig farge og konsistens, men å kaste et verdifullt næringsmiddel er uhørt her. Alt kan komme til nytte - for noen - i dette tilfelle en svær apekoloni som lever i et lite fjell i området Laem Chabang.

Laem Chabang er et stort industriområde med tilhørende dypvannshavn ca. en halv times kjøring fra Pattaya. Viktig i Thailand fordi Bangkok ikke har så dyp havn.

Og av gårde bar det. Vel fremme på det lille fjellet stanset vi bilen og jammen santen begynte det å kry av små og mellomstore aper som kom ut av skogen og øynet en skikkelig matorgie.

Så var det instrukser fra Gai:
Hun skal kjøre langsomt oppover veien som omfattes av territoriet. Bom står på lasteplanet med meg og kaster ut mat til dyrene. Jeg skal stå på lasteplanet og ta bilder. Det var jeg meget komfortabel med. Jeg har nemlig aldri hatt nærkontakt med aper. Man hører så meget om apebitt og rabies og frekk stjeling av for eksempel briller som vi mennesker henger på brystet, men jeg hadde tatt mine forholdsregler. Så begynner det. Bom bukserer kurver ut på kanten av planet og kaster ut til de sultne etter hvert som bilen beveger seg langsomt oppover veien.

Jeg tar bilder med mobilen og tenker stadig på at jeg får se å skaffe meg et mer kvalifisert kamera.


The Viking
Etegilde med bananer og Jackfruit. Alle dyrene viste gode manerer og ingen prøvde å komme seg opp i bilen. Ingen apestreker her nei.

Vår godhjertede og ressursvennlige utflukt tok omsider slutt og neste på agendaen var å få brakt til torgs nødvendige forbruksvarer for heimen.

Jakten på diverse forbruksvarer, ref. flomproblemer og dermed forsyningsproblemer fra Bangkok.

På innkjøpslisten sto det:
1/1 flaske Whisky, tre flasker Sodavann, en passelig mengde drikkevann, noen bokser øl, og tørrfor til hunden (retrieveren Lucky). Ikke så veldig mye egentlig men det skulle vise seg å by på utfordringer.

Først 7 Eleven: så mest ut som en russisk butikk fra Sovjet tiden. Gikk derfra med uforrettet sak. Neste: et grossistlignende sted. De hadde Whiskyflasken min, men ville bare selge pakker med soda a 24 stk. Det ble litt meget, det får da være måte på sodadrikking. Jeg tok Whiskyflasken, betalte og gikk.

Vi manglet fremdeles drikkevann, øl, soda og hundemat.

Så fant vi en typisk Thai sjappe. Bølgeblikktak, jordgulv, et par kjøleskap og en tannløs gamlemor innerst i skyggene.
Jeg spør: You have beer?
Svar: yes, yes, you want can? Perfekt tenkte jeg, boksøl, det var det jeg var ute etter. Jeg rekker tre fingre i været og regner med at bestillingen var i boks, bokstavelig talt. Fremdeles forstår jeg ikke hvorfor mine signaler resulterte i fire velvoksne flaskeøl, men jeg orket ikke starte en ny runde med bestilling. Betalte, tok varene og gikk til bilen hvor Gai ventet.

Nå hadde vi (jeg) en flaske Whisky og fire digre flaskeøl. Fremdeles mangler vi soda, drikkevann og hundemat. Men det går da fremover!

Men nå har Gai fått tanker om at hun vet om et supermarked i nærheten. Det særeste supermarkedet jeg noensinne har handlet hos. Bygningen, en svær kasse uten vinduer.

Da vi gikk inn skjønte jeg at dette var ikke et vanlig supermarked. Lukten av parfymerte vaskemidler slo mot meg som en vegg og forsterket min skepsis. Gai mener å vite så meget, men det er ikke alltid det slår til, for å si det sånn. Et lite øyeblikk tenkte jeg på - da jeg kjørte min 15 årige datter og hennes venninner til noen evenementer i Bergen - for mange, mange år siden. Jentene hadde iført seg diverse Musk parfymer og jeg følte kvalme hele tiden. Så også her.

Dette markedet hadde få, men lavt prisede varer, hovedsakelig div. vaskemidler, sjampo og lignende. Det må ha vært prisgunstig, for folk handlet vaskemidler som jeg aldri har sett maken til.

Vi kom jo bare for å spørre om de hadde hundefor, men det hadde de ikke. Gai, handlet pliktskyldigst fire poser med ass. vaskepulver. Andre foran oss handlet for, ja tro det eller ei, både ti og tyve tusen baht, i vaskemidler!

Men det helt spesielle med dette stedet var rutinene ved kassen etter at man hadde betalt. Her var det ikke bare å ta varene å putte i en plastpose og gå sin vei, nei var det likt seg.

Stedet har nemlig en egen dame som har til oppgave å gå fra kasse til kasse. Hver gang kassalappen var printet ut overtok denne damen papiret og begynte høytlesning fra denne i et rasende tempo. Og når jeg sier høytlesning mener jeg virkelig høyt! Hun minnet om en auksjonarius på et fiskemarked. Alle andre med kassalapp i hånden måtte pent vente med å få varene plassert i plastposene til "høyttaleren" var ferdig med sin opplesning og kunne begi seg til ny kasse for å starte opplesning av neste kassalapp.

Selv vi med bare fire poser vaskemiddel måtte pent vente til vår kassalapp var opplest med høy stemme og vedtatt.

Hver gang en høytlesning var avsluttet kom en dame nr. to. Hennes oppgave var kun å plassere kjøpte varer i plastposene. Kundene skal ikke behøve å stresse med dette, er vel tanken. En stor misforståelse fra ledelsens side etter min mening. (Med henvisning til meg selv, der jeg sto, ble stressnivået faretruende høyt!) Men så, når alt dette var utført var man klar for neste handlevogn. Det er slik man skaper arbeidsplasser.

Nå var handlelisten vår nesten ferdig. Vi mangler riktignok soda, drikkevann og hundemat, men til gjengjeld har vi vaskepulver, men som vi egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe.

Resten av denne innkjøpsodyseen gikk egentlig greit. I en liten butikk prøvde jeg å forklare at jeg trengte hundefor. Så jeg sa vov, vov, pekte på munnen og gjorde tyggebevegelser, etter noe fundering tok damen meg med bak i butikken og triumferende og glad kom hun frem med en boks tannpirkere! Det ble en latterlig situasjon som alle i butikken hadde stor glede av ettersom misforståelsen ble oppklart. Men hundemat hadde de dessverre ikke.

Men her hadde de faktisk drikkevann, i store enheter. Veldig bra!

Så var det til slutt hundematen. I en liten sjappe ca. en km. fra butikken med tannpirkere og vann, åpenbarte det seg et sted som hadde hundefor i alle valører. Han hadde faktisk soda også!

Så til slutt var alle glade og fornøyde.

Ja, sånn var det med den tirsdagen!
Otto

Pattaya 26. januar 2012


Copyright 2000-2024 The Viking, All Rights Reserved
På nett siden 1999 med informasjon og nyheter fra Thailand
Vikingpattaya