Jeg, hvordan og hvorfor jeg havna i Thailand? Herregud mann, det er jo snart hundre år siden!

Erik himler litt med øya mens han titter forsiktig på siden av den duggfriske halvliteren. Nei, jeg kom vel rekende på ei fjøl som de fleste. Nei da, litt alvor. Jeg hadde faktisk store problemer hjemme med både psoriasis og leddgikt og alle vet jo at sol og saltvann er den beste medisin så jeg hadde faktisk planer om å flytte til Brasil, hadde til og med ordna med jobb hos en gullsmed over der!

Men så overtalte min gamle barndomsvenn Hans (Haugsjordet) som allerede var kjent i Thailand og fikk overtalt meg til å bli med på en ferietur hit i stedet.
Aldri angra på den, å nei!

Stormforelska, både i landet, folket, og ei lita søt snelle. Var jo gutt jeg også da vet du. Hadde så vidt kommet hjem igjen til gammelandet før guttungen satte i gang det store garasjesalget. Her skulle alt bort. Vekk med alt som kunne omsettes i klingende mynt. Thailand lå og surra i bakhodet hele tiden. Hadde jo reist mye tidligere og hadde faktisk bodd sammen med Hans i nesten ett år som "vinbønder" i Italia, gikk ikke så bra, mesteparten av produksjonen drakk vi opp selv!

Men jeg visste da godt hva sol og varme gjorde med den j*vla psoriasisen, så jeg prøvde meg hos legen hjemme, sykemelding, trenger sol og varme. Lege, ja mulig han var det, men sol og varme mot psoriasis, nei det kunne jeg bare glemme, sa tullingen. Da ble jeg så frustrert og forbanna at jeg solgte det lille jeg hadde å selge, og bestilte billetter til "Smilets Land".

Tomt for jordiske eiendeler i gamlelandet, Fornebu neste og første DC 10'er til Don Muang. Du skulle sett smilet mitt da vi landet i Bangkok. Varmen liksom tok giktsmertene med seg sammen med svetten.

Ut i taxien og full steam mot Pattaya. Sjekka inn på et guesthouse og ante egentlig ikke riktig hva jeg skulle gjøre fremover. Sykemeldinga var jo ikke blitt noen suksess akkurat, men jeg var nå her i Thailand, og var fast bestemt på å ikke gi opp før jeg hadde funnet noe å leve av!

En Thai-kar som drev en bar nede på Best Friend området tipsa meg om tomta der Skandinavia nå ligger. Kan du tro det Bjørn, der satt jeg plutselig som bareier i Thailand istedenfor ekspeditør i en gullsmedforretning i Brasil!

Det der med bareier har vel vært en liten guttedrøm hos de fleste og jeg var vel ikke noe unntak. Skiltet kom opp mot beach'en. men det var lite kunder, det var faktisk amerikanske navy'en som reddet skinnet mitt de første tøffe år. De kom nesten hver måned i flokkevis med velfylte lommebøker. Slik gikk det noen uker, eller måneder, men du vet så er jeg litt "sportsidiot", så jeg ble presentert for Hash House Harriers! Klubben for gutter med lyst til å jogge, men med et seriøst drikkeproblem! Meldte meg på, og i dag har jeg 360 løp bak meg! Det er mange kilometer det.

For et par år siden ble forresten Skandinavia Bar "sign up bar" for HHH. Skulle vel egentlig ikke begynt med det tullet der, for herregud hvor mange influensaer jeg har fått etter å ha satt mitt lille akterspeil ned på den h*lvetes kalde isblokken! Ja, så var det litt tennis og litt treningsstudio og sånt i mellomtiden.

Visaturer, immigration, Soi 8!
Det ble Penang og Singapore men så kom svenske Patrick innom og sier at denne gangen drar vi til Phillipinene. Ferie og visatur, flott, hadde akkurat avsluttet samboerskapet med min første forelskelse, pent og pyntelig, vi skiltes som gode venner, men innså at leve sammen, nei, det fungerte ikke helt. Så fri og frank på Phillipinene, og jentene var ikke mindre søte der.

Gamle Erik med noen San Miguel innabords er jo aldri siste mann så vi hadde vel bare vært der et par dager før gutten var opp i ørene forelsket igjen! Virginia, eller Jean som jeg kaller henne. Hun tok meg med storm, ferien gikk altfor fort. Tilbake i Pattaya igjen hadde jeg 50% av omsetningen til televerket alene.

Hadde ikke tid til å sitte i baren, satt på telefonhuset nedi South Pattaya Road i stedet og snakket med Jean. Kunne jo bare slutte på en måte, Jean og kom til Pattaya, og her er hun i dag, som mamma, nesten tretten år senere! Hjemmeværende mor var bra de første årene, men den lille energibunten kunne ikke slå seg til ro med det så hun engasjerte seg i Thai-Phillipinsk forening og der tok det naturligvis ikke lang tid før de oppdaget Jean's talenter, både administrativt og organisasjonsmessig, så ikke lenge etter satt hun som formann der.

Jeg må innrømme at jeg er ikke så lite stolt av alt det hun har fått til. Lunsjer for underprivilegerte barn, besøk på barnehjem, samlet inn en masse penger, ja listen er lang.

Datt jo ved en tilfeldighet bort i sosialt arbeid jeg også da. En kveld i et lystig lag i baren satt en gjeng skandinaver, "Care for Kids" prosjektet nærmet seg, og Kim Fletcher på Shennanigans hadde dratt i gang et sykkelritt hvor hver deltager skulle skaffe så mange sponsorer som mulig. Litt for mange av de brune som kommer ut av tappekrana på disken og dumme gutten sier; Klart jeg stiller opp!

Vill jubel i baren og innsamlingen begynte. Pengene virkelig strømmet inn så det er tydelig at skandinaver virkelig har et godt hjerte. Gikk vel litt ut over omsetningen, men det fikk heller være. Edgar fra Orkidéekspressen kom innom og fikk høre om prosjektet. Og så lå det en skikkelig sum til i bollen. Før den store dagen da plagen skulle finne sted, 50 kilometer på en sykkel jeg knapt hadde sett de siste femten årene!

357.540,- Baht ble sluttresultatet, og Skandinavia Bar & Restaurant vant førsteprisen! Året etter var det umulig å trekke seg, selv om bakstussen var totalt ødelagt. Enten hadde jeg sittet for lenge på barkrakken eller så var det noe annet galt, men være med måtte jeg jo så jeg fikk med meg Robert, og så GIKK vi sykkelruta på 50 kilometer!

Med en kropp som min, bygd mer for last enn for fart var det jo naturlig å lukte på noen restaurantprosjekter så for ganske mange år siden kjøpte jeg halvparten av "The Ship", en koselig, rustikk restaurant som lå omtrent der Captains Corner ligger i dag. Restauranten gikk bra den, på lørdagene begynte vi med en buffét som på kort tid ble veldig populær. Men du vet, flere kilometer fra baren til restauranten. Jeg kunne ikke være begge steder samtidig så jeg måtte velge. Baren var jo begynt å trekke på årene så jeg følte at jeg ikke kunne gi slipp på den så det ble til at jeg solgte delen min i "The Ship".

Mat har jo alltid hatt en fremtredende rolle i mitt liv så ny restaurant var på beddingen nesten umiddelbart. Jeg fikk ordnet alle papirer og lisenser og så ble Skandinavia Restaurant dannet. Bufféen på lørdagene som hadde blitt så populære ville vi jo gjerne fortsette med, men "open air" restaurant som Skandinavia var turte jeg ikke av helsehensyn å ha kald buffét.

Men jeg, som så mange andre hadde jo vært i Spania, på grisefest med sangria og annet drikke, gris som var uspiselig og tilbehør som ikke villbikkjene ville ha en gang. Nei, lag en grisefest med hovedvekt på maten, tenkte jeg, og slik ble det "grisefest" på Scandinavia Restaurant!

Båt turene Bjørn – må ikke glemme båt turene. Hadde ikke drevet baren lenge før vi dro på den første turen. Og snakk om suksess! Vi drar av gårde ut på dagen, ute på øyene er det diger buffét med mat av alle sorter, alt fra ribbe til lammelår, hummer, krabbe, nykokte reker og så snart vi har spist, ja da starter det. Leirbål, trekkspill og gitar, allsang og moro. Førstemann som kom med egen flytemadrass for hvitvinsglasset skapte tradisjon.

I dag er det nesten ikke en mann som ikke har sin egen lille flytemadrass til drinken. Ligge på ryggen i 30 graders vann, solen som synker ned i horisonten og farger både hav og himmel, bålet på stranda som fortsatt brenner og de av oss som er sultne sitter der og griller litt småsnadder.

Det er ikke tvil Bjørn – vi lever i et paradis!

Av Bjørn Bunlom