Den andre gruppen er de som bare vil drømme seg bort til det eksotiske Thailand, kanskje lurer du på hva det koster å leve og bo der etc. Les da The Viking og meld deg inn i Scandinavian Expats Pattaya og motta våre nyhetsbrev med tips og informasjon om hvordan det er å leve og bo i Thailand.

Men kanskje tilhører du den 3 gruppen?

Den tredje gruppen er de som febrilsk leter etter en anledning til å reise, de vil så gjerne men er usikre på reisen, bo forhold, språk, osv. Men, det er ingenting å være redd for, Thailand og Pattaya/Jomtien er det perfekte reisemål for ferien, det er tryggere i gatene her en det er i Oslo, og ikke minst billigere. Språket sier du, det går faktisk an å klare seg med bare norsk og fire ord engelsk, resten lærer du underveis.

Det er også det perfekte stedet for oss pensjonister å bo. Rimelige hus og leiligheter, matbudsjett en god del lavere av hva det er hjemme, smilende mennesker, sol og sommer hele året og alltid noe å ta seg til, enten det gjelder golf eller andre hobbyer, og selvfølgelig oppleve det eksotiske nattliv i Pattaya og på Jomtien. Hva venter du på, pakk kofferten mens du kan!

Vann utgjør 2.230 kvadratkilometer. Grensen til Malaysia er 506 km. lang, Burma (Myanmar) er 1.800 km., Laos er 1.754 km. og Kambodsja er 803 km. lang.

Thailands kystlinje er 3.219 kilometer. Det er 4.071 kilometer med jernbanelinje og 64.600 kilometer med highways. Thailand har 7 havner, Bangkok (Klong Thoy), Laem Chabang, Pattani, Phuket, Sattahip, Si Racha og Songkhla. 109 flyplasser er spredt rundt hele landet og det er 1.392 sykehus hvorav 919 er statlige med 93.493 senger og 473 private med totalt 40.523 senger.

Thailands høyeste fjell heter Doi Inthanon og er 2.565 meter. Den største øya er Phuket på 543 km² før Koh Chang på 429 km². Den lengste elva er Chi med sine 765 km og så følger Mun med 750 km, Nan tett etter med 740 km, og den mer kjente Chao Phraya med 370 km.

Det største fylket (chang wat) er Korat (Nakhon Ratchasima) som dekker 20.493 km² før Chiang Mai med 20.107 km² og Kanchanaburi med sine 19.483 km².

Total arbeidsfør befolkning utgjør 34.803.000 hvorav 14% er ansatt i industrien, 37% i servicenæring og 49% i landbruket. Når det gjelder utdannelse er 1.167.890 totalt uten skolegang mens 12.092.290 har mindre enn vår gamle folkeskole, 7.469.510 har elementær folkeskole og bare ca. 13 millioner har høyere utdanning. Arbeidsledigheten i 2003 var stipulert til 2,2%.

Gjennomsnittslønn per måned i landbruk var 2.800,97 baht og bygningsarbeidere hadde gjennomsnitt 4.453,57 baht. En normal hushjelp hadde 4.154,70 og en ansatt i hotell og restaurantbransjen hadde 5.131,83 baht per måned.

Middelalderen blant Thailands befolkning er 30,5 år og 68,7% er i arbeidsfør alder (mellem 15 - 64 pr).

Thailands utenlandsgjeld har sunket betydelig fra krakket i 1997 hvor den utgjorde 109,3 billioner US$, til i dag, (februar 2004) 51,1 billioner US$, mens bruken av kredittkort nesten har eksplodert fra 20 billioner baht i 1998 til nesten 70 billioner baht i 2004 (prognose). Bare fra desember 2002 til desember 2003 steg kredittkortbruken med over 15 billioner baht.

Thailands globale konkurranseevne er høynet fra 34 plass i 2001 til 29 plass i 2004. Til sammenligning ligger Danmark på 7 plass, Sverige på 11. plass og Norge på 17. plass i verdensrankingen.

Det går fort. Allerede fra avgang Chiang Mai, var det full pedal.

På en buss som viste seg å være svært så langbeint. Det er motorvei de første milene. I den grad en motorvei er en motorvei I Thailand.

Vi suser forbi åssider med rødbrun jord, og hvor det er høstløv på trærne. Langs veien er det blomster i store potter kilometer etter kilometer. Fargerike blomster i vakre dekorasjoner. Sola steiker mot ruta, airkodisjonsanlegget jobber på akkord. Noen må vanne pottene slår det oss, og tankene går til hjembyens torg, hvor et ikke ubetydelig antall blomsterpotter ble sponset av ivrige torgselgere for noen somre siden. Til byens beste. Den utfordringen ble for stor for ansvarlige vannene i regntunge Norge. Alt visnet og døde etter kort tid. Her var det ikke en død blomst å se. I et land som verken er et av verdens rikeste, eller det beste å bo i, ifølge statistikkene, men som likevel i all sin fattigdom vet å sette pris på det som er vakkert.

Veien blir gradvis dårligere, og dårligere, og veldig dårligere. Plutselig blir grusveien vi kjørte på i teleløsningen på påskefjellet for rene riksveien å regne. De første bakkene kom fort og de kom bratt. Girkassa skjærer tenner og mister minst ett sett jeksler når sjåføren slåss desperat får å få bussen i et lavere gir. Han vant til slutt, men ikke uten kamp.

De brune åssidene lyses opp av voldsomme lilla bougevillaer. Små templer ligger tett. Gårdene er enkle. Noen trebord slått sammen og et tynt gulv under et bølgeblikktak. Ofte bare ett rom med soveplassen i hjørnet. Plassert på påler slik at dyr og mennesker kan oppholde seg og jobbe under huset. Griser, høner, kyr, bikkjer og unger løper i beina på hverandre. Munken har sovnet for lengst. Munkene er gode til å sove. Det skal mer til enn en dårlig vei før de mister lyst og evne til å ta seg en høneblund.

En pil peker mot Chiang Rai, vi skal ikke dit. Vi skal til fjells. Til et lite samfunn med flere stammefolk. Til Lawa, Lisu, og Yao-folket.

En appelsinplantasje med hundrevis av trær passers når thaimusikken dundrer ut av sprakende høytalere og rykker oss ut av den døsige tilværelsen. Den er gjennomtrengelig. Der hvor det er flere enn en thai er det thaimusikk på sitt mest grusomme. Nesten ikke til å holde ut, og på et volum som får ambolten til hoppe og sprette av ren utmattelse.

Kurvutsalgene ligger på rekke og rad, orkidéutsalgene er imponerende. De får oss i noen minutter til glemme at bare halve ryggen har støtte. Mer er det ikke plass til.

Vi snegler oss oppover fjellsiden og på toppen breer det seg ut et stort platå med grønne åkrer helt fram til dit nye fjelltopper skimtes i soldisen. Grønsaker, mye mais og ris, noen små innsjøer. Flatt og vakkert. Sjåføren tuter når vi passerer en stor Buddha figur, svinger inn på en lokal busstasjon og lar folk få strekke beina.

Vi trodde ikke vi skulle bli henført til 77 Drøbak-Oslo på femtitallet, for bussen vi måtte skifte til på siste etappe av reisen mot vårt første møte med stammefolket, etter å ha ventet langs landeveien i to timer, ville ha gitt en hver ansatt i Biltilsynet hjemme hjertestans. Men vi var på hjul igjen.

Bussen hadde slitt tregulv. To åpne dører var erstatning for vifter som forlengst hadde avgått ved døden. Smårutete, hjemmekoselig trekk på stolene, upolstret stålrørsrygg, blå gardiner og et tjuetalls løse ledninger som stakk ut av vegger og tak. Takplatene hang og slang og hattestativet var så løst at det når som helst kunne ramle ned over hodene våre. TV og stereoanlegg var takk og pris uten lyd og bilde, men å se på TV i bussene, på en skjerm som flimrer så til de grader at det er komplett umulig å se noe som helst er daglig kost. Det er tross alt lyd.

Bussjåføren ville tydeligvis fort hjem, og det betyr krappe innesvinger og friske forbikjøringer i nedoverbakkene. At ikke stemplene kom farende ut av blokka er en gåte. Vi trykkes inn til ruta når bussen legger seg over, og holder oss fast i stolsetet foran oss så knokene blir hvite. Trærne står som en lettvegg langs veikanten, så fort går det. Gardinene blafrer rundt hodet vårt, hattestativet kan umulig holde lenger og det rister i bussen så det knapt er mulig å sitte. Bussjåføren kikker i speilet, smiler, kaster seg inn i neste sving, sikter seg inn på en flokk gjess som skrekkslagne flakser unna og legger seg på hornet i det han passerer en gammel kone som drar en kjerre etter seg. Vi er for redde til å ha øynene åpne og for nysgjerrige til å lukke dem på samme tid.

Kanskje var det Buddha som la en mild forsonende hånd over sjåføren, som takk for at han hadde pyntet dashbordet med offergaver i et antall som på en lokal tombola hjemme.

Takk for turen Buddha. Vi er framme.