INNHOLD Årgang 21. Torsdag 28. Mai 2020  [ 682 ]  
En spennende busstur i Thailand.
Det går fort. Allerede fra avgang Chiang Mai, var det full pedal.
På en buss som viste seg å være svært så langbeint. Det er motorvei de første milene. I den grad en motorvei er en motorvei I Thailand.

Vi suser forbi åssider med rødbrun jord, og hvor det er høstløv på trærne. Langs veien er det blomster i store potter kilometer etter kilometer. Fargerike blomster i vakre dekorasjoner. Sola steiker mot ruta, airkodisjonsanlegget jobber på akkord. Noen må vanne pottene slår det oss, og tankene går til hjembyens torg, hvor et ikke ubetydelig antall blomsterpotter ble sponset av ivrige torgselgere for noen somre siden. Til byens beste.
Den utfordringen ble for stor for ansvarlige vannene i regntunge Norge. Alt visnet og døde etter kort tid. Her var det ikke en død blomst å se. I et land som verken er et av verdens rikeste, eller det beste å bo i, ifølge statistikkene, men som likevel i all sin fattigdom vet å sette pris på det som er vakkert.

Veien blir gradvis dårligere, og dårligere, og veldig dårligere. Plutselig blir grusveien vi kjørte på i teleløsningen på påskefjellet for rene riksveien å regne. De første bakkene kom fort og de kom bratt. Girkassa skjærer tenner og mister minst ett sett jeksler når sjåføren slåss desperat får å få bussen i et lavere gir. Han vant til slutt, men ikke uten kamp.

De brune åssidene lyses opp av voldsomme lilla bougevillaer. Små templer ligger tett. Gårdene er enkle. Noen trebord slått sammen og et tynt gulv under et bølgeblikktak. Ofte bare ett rom med soveplassen i hjørnet. Plassert på påler slik at dyr og mennesker kan oppholde seg og jobbe under huset. Griser, høner, kyr, bikkjer og unger løper i beina på hverandre. Munken har sovnet for lengst. Munkene er gode til å sove. Det skal mer til enn en dårlig vei før de mister lyst og evne til å ta seg en høneblund.

En pil peker mot Chiang Rai, vi skal ikke dit. Vi skal til fjells. Til et lite samfunn med flere stammefolk. Til Lawa, Lisu, og Yao-folket.

En appelsinplantasje med hundrevis av trær passers når thaimusikken dundrer ut av sprakende høytalere og rykker oss ut av den døsige tilværelsen. Den er gjennomtrengelig. Der hvor det er flere enn en thai er det thaimusikk på sitt mest grusomme. Nesten ikke til å holde ut, og på et volum som får ambolten til hoppe og sprette av ren utmattelse.

Kurvutsalgene ligger på rekke og rad, orkidéutsalgene er imponerende. De får oss i noen minutter til glemme at bare halve ryggen har støtte. Mer er det ikke plass til.

Vi snegler oss oppover fjellsiden og på toppen breer det seg ut et stort platå med grønne åkrer helt fram til dit nye fjelltopper skimtes i soldisen. Grønsaker, mye mais og ris, noen små innsjøer. Flatt og vakkert. Sjåføren tuter når vi passerer en stor Buddha figur, svinger inn på en lokal busstasjon og lar folk få strekke beina.

Vi trodde ikke vi skulle bli henført til 77 Drøbak-Oslo på femtitallet, for bussen vi måtte skifte til på siste etappe av reisen mot vårt første møte med stammefolket, etter å ha ventet langs landeveien i to timer, ville ha gitt en hver ansatt i Biltilsynet hjemme hjertestans. Men vi var på hjul igjen.

Bussen hadde slitt tregulv. To åpne dører var erstatning for vifter som forlengst hadde avgått ved døden. Smårutete, hjemmekoselig trekk på stolene, upolstret stålrørsrygg, blå gardiner og et tjuetalls løse ledninger som stakk ut av vegger og tak.
Takplatene hang og slang og hattestativet var så løst at det når som helst kunne ramle ned over hodene våre. TV og stereoanlegg var takk og pris uten lyd og bilde, men å se på TV i bussene, på en skjerm som flimrer så til de grader at det er komplett umulig å se noe som helst er daglig kost. Det er tross alt lyd.

Bussjåføren ville tydeligvis fort hjem, og det betyr krappe innesvinger og friske forbikjøringer i nedoverbakkene. At ikke stemplene kom farende ut av blokka er en gåte.
Vi trykkes inn til ruta når bussen legger seg over, og holder oss fast i stolsetet foran oss så knokene blir hvite. Trærne står som en lettvegg langs veikanten, så fort går det. Gardinene blafrer rundt hodet vårt, hattestativet kan umulig holde lenger og det rister i bussen så det knapt er mulig å sitte.
Bussjåføren kikker i speilet, smiler, kaster seg inn i neste sving, sikter seg inn på en flokk gjess som skrekkslagne flakser unna og legger seg på hornet i det han passerer en gammel kone som drar en kjerre etter seg. Vi er for redde til å ha øynene åpne og for nysgjerrige til å lukke dem på samme tid.

Kanskje var det Buddha som la en mild forsonende hånd over sjåføren, som takk for at han hadde pyntet dashbordet med offergaver i et antall som på en lokal tombola hjemme.

Takk for turen Buddha. Vi er framme.
Pål